Stirrende opp mellom mørke trær,
himmelens grå er dynket her.
Blikket klart, det gransker nøye,
tjernet er skogens blanke øye.
Påtatt hivtt i måneskinn,
lokker skogens vesener inn.
Skogens sjel, de døde kryp
som hviler i øyets iskalde dyp.
Øyet svart i månens gjemme,
sjelen ligger dypt i glemme.
Øyet blekner i grålys gry,
solen falmer det på ny.
Når du ses i vannet, i vannets stille hinne
blir du lagt i sjelen, i sjelens mørke minne.
Bildet lar seg aldri, aldrig, aldri fjerne
når du speiler deg, speiler deg i tjernet.
Comments (0)